Helsefraksjonen ved St. Louis Hospital. Texas, USA.
Det norske helsevesenet gjennomgår to store strukturelle omlegginger. Osloprosessen og samhandlingsreformen har begge gode intensjoner. Dessverre er den politiske styringen fraværende, og det eneste verktøyet regjeringen har tatt i bruk er pisken.
Osloprosessen har lenge vært omstridt. Fagmiljø og pasientorganisasjoner har ropt varsku. Siri Hatlèn trakk seg som en følge av det hun opplevde som uforsvarlige kutt. Fylkeslegen frykter liv kan ha gått tapt. Dette er meget alvorlige tilbakemeldinger, som burde fått en helseminister til å reagere, fremfor og stadig uttrykke tillit til styret i Helse Sør-Øst.
Samhandlingsreformen er den andre store endringen av norsk helsevesen. Kommunene skal betale en stor del av regninga for sykehusinnleggelser, samt satse på forebyggende tiltak for å hindre at innbyggerne trenger slike tjenester. Problemet er at kommunene ikke har økonomiske ressurser til å bygge opp slike tjenester. Reformen er vil skape et større geografisk og sosialt klasseskille. Både mellom fattige og rike kommuner, og mellom privatpersoners tykke og smale lommebøker.
Samhandlingsreformen blir et mislykket arrangert ekteskap mellom sykehus, pasienten og kommunen. Ingen av aktørene ønsker egentlig dette ekteskapet, men regjeringen er i ferd med å tvangsgifte de inn i problemer.
Jeg har tro på kontinuerlige endringer i helsevesenet. Jeg har tro på en kommunal satsning på forebyggende helsearbeid. Jeg har tro på mer effektive og kloke løsninger. Det jeg imidlertid ikke har tro på, er at dette kan oppnås gjennom regjeringens pisk. Jeg har langt større tro på gulrot.
Løsningen er å bygge endringer nedenfra og opp. Gjennom at sykehusene i Oslo, fagmiljøene og pasientene blir hørt og tatt på alvor når man skal gjennomgå de strukturelle endringene.
Løsningen er å la kommunene få rom og ressurser til å etablere gode forebyggende tiltak, øke kapasiteten i eldreomsorgen, satse på skolehelsetjenesten og folkehelse, før man tvinger igjennom en kommunal medfinansiering.
Omstillingsprosesser og store strukturelle endringer koster penger. Før man senere kan høste fruktene gjennom kostnadsbesparende effektivisering og kompetanseløft.
