Dette er min siste «ledelsen har ordet». Jeg stiller ikke til gjenvalg som nestleder (og skandalepolitisk talsmann) i partiet, men det betyr ikke at jeg skal bruke tiden min på kamferdrops og bingo.

Mitt politiske engasjement er langt fra over. Mitt nye hjerte banker like hardt for FrP og liberalisme som mitt forrige. Og bare tiden vil vise hvilke roller og muligheter som dukker opp.

Jeg vil derfor bruke min siste spalte på å takke alle dere der ute i Fremskrittsbevegelsen . Alle sammen. For fantastiske år som nestleder for det partiet som for første gang skal komme i regjering for å gjennomføre partiets politikk etter 9. september i år. En 40 åring verdig.

Jeg har vært på medlemsmøter, folkemøter, valgkampstands, kurs, foredrag og vaffelsteking. I alle landets fylker. Jeg har snakket med breiale bergensere, bartetryner fra Trøndelag, blide sørlendinger, kjepphøye Tønsbergensere og scooterfolket i Finmark. Vi er unikt forskjellige som mennesker, men vi står på en felles politisk plattform for FrP. Det er viktig, riktig, og det gjør meg stolt.

I mange år har jeg reist rundt i lokallagene. Intet opplegg for stort intet for lite. Holdt appeller for forsamlinger fra 5 til 12000 personer. Noen gode og noen mindre gode (appeller altså ). Masse moro og noen utfordringer. Gleden av å spre det gode budskap har og er alltid til stede. En og annen krise har vi sammen også håndtert. Der er i den anledning jeg ble kalt skandalepolitisk talsmann

Jeg håper at jeg har bidratt med humør, en god spøk, og en liten dose liberalistisk ideologi. Jeg kommer ikke til å savne dere, for vi er langt fra ferdig med hverandre. Sagt på en annen måte: Der det er en FrP`er kan det plutselig dukke opp en småkorpulent liten blid tass fra Vestfold.

Nå skal vi drive valgkamp. Og vi skal vinne valget. Det skal bli en sann fornøyelse og være med på vinnerlaget frem mot 9. september. Vi sees på landsmøte, vi sees på valgcamp, og vi sees i valgkampen. Lykke til. Dette klarer vi. Sammen!

Takk for meg

Det er to hovedmomenter som er avgjørende for at et samarbeid vil lykkes: 1. Er vi enige om at dagens rødgrønne regjeringsprosjekt er et prosjekt vi ikke synes fortjener fornyet tillit, og 2. Er vi enige om hvilken retning et alternativ til det rødgrønne prosjektet skal gå i? Hvis alle de fire partiene er enige om at vi trenger en ny kurs på kompasset og i hvilken retning kompasspilen skal peke, da mener jeg dette er et så godt utgangspunkt at vi kan tåle litt uenighet på veien og at vi har en ramme for et prosjekt.

Valget står mellom de politiske partier som bruker mesteparten av sin tid på å kjempe for sin egen makt til å ta valg i andres hverdag og de politiske partier som bruker mesteparten av sin tid på å kjempe for andres rett til å ta valg i sin egen hverdag. Dette er etter min mening en så fundamental retningsforskjell at jeg mener den alene er god grunn nok til å slutte rekke og gå sammen fremover. Jeg oppfatter det også slik at alle de fire borgerlige partiene står for sistnevnte kurs.

For meg handler liberalismen om maktfordeling. Det handler om en respekt for det enkelte menneskes rett til å være sjef i eget hus og om en anerkjennelse av det enkelte menneskes evne til å foreta valg i sin egen hverdag uten overstyring fra politikere, byråkrater eller andre. I motsetning til sosialistene ser vi liberalister på staten og det offentlige som redskap for befolkningen, i stedet for at befolkningen skal være et redskap for staten. Ronald Reagan forklarte det hele på en veldig fin måte: «Vi folket er bilføreren, staten er bilen. Og vi bestemmer hvor bilen skal kjøre, hvilken retning den skal ta på veien og hvor raskt den skal gå». Dette oppsummerer egentlig hva det handler om for min del.

Liberalisme er en frihetsideologi der enkeltmennesket skal bestemme over seg selv, med minst mulig statlige inngrep og mest mulig personlig ansvar. Et samfunn som skal overleve, må utvikle seg, og utvikling er bare mulig der det finnes rom for personlig frihet. Frihet til å skape, frihet til å vokse på egne premisser uavhengig av politisk gunst og byråkratiets godkjennelse.

Liberalismen som ideologi har sterke historiske røtter og liberalister tilhører en stor og bred familie. Det siste er faktisk ganske viktig. For enkelte er jakten på ideologisk renhet viktigere enn å ta inn over seg at den liberalistiske idétradisjonen er sammensatt og utgjør et mangfold som innbefatter både Ayn Rand, Milton Friedman, John Locke, Friedrich Hayek, undertegnede for den saks skyld. Det finnes nyanser innenfor den liberalistiske familien, og det er ikke alltid et «enten eller». Mens Milton Friedman mente at innføring av stykkprisfinansiering og valgfrihet innenfor skole og andre velferdstjenester ville øke folks frihet og medvirkning i egen hverdag, mente hans sønn David Friedman at dette smakte av sosialisme og at staten og det offentlige ikke skulle drive med slikt i det hele tatt. Jeg stiller meg for øvrig bak far Friedman her.

Det er viktigere å være enige om retningen fremfor å være enige på alle slags enkeltsaker. På de store områdene er jeg overbevist om at det er evne og vilje til å finne sammen. Så får det heller være at vi ikke klarer å finne sammen på alle enkeltsaker. Av og til vil en av oss stå alene, av og til vil to eller tre av oss finne sammen og av og til alle fire. Men jeg synes velgerne fortjener bedre enn at vi fire partier bruker all vår tid på å fremdyrke uenigheten oss imellom. La oss ha respekt for forskjellene, men la oss ikke la dette overskygge det vi faktisk er enige om.

På helseområdet er det mye felles tankegods for alle fire. Vi ønsker alle systemendringer som gir helsebyråkrater mindre makt og pasientene mer makt.

På utdanningsområdet ønsker vi alle systemendringer som gir elever og foresatte økt valgfrihet og som fremdyrker den gode læreren og som setter kunnskap i fokus, fremfor å ri ideologiske kjepphester som kun har ført til middelmådighet, lærertretthet fremfor lærertetthet og politisk overstyring fremfor medstyring fra de som har skoen på – elever og foresatte.

På utenrikspolitikken er det noen forskjeller, ikke minst innen utviklingspolitikken. Ja, FrP mener at handel og tollreduksjoner er et mer effektivt virkemiddel for å skape utvikling og løfte folk ut av fattigdom enn pengeoverføringer direkte til statene. Og så vet vi at for eksempel KrF har et annet utgangspunkt. Men, for alle oss som har fulgt litt med på utviklingsdebatten de siste årene er det en kjent sak at det finnes bistand som ikke virker, det finnes også bistand som virker kontraproduktivt og det finnes bistand som virker. Ingen bestrider lenger at handel er utviklings- og velstadsfremmende. Klarer vi å få bistandsdebatten mer inn på et resultatorientert spor fremfor et nivåspor, finnes det også her grunnlag for å jobbe seg mer sammen, selv om vi har litt ulike grunnsyn. Målene er vi jo stort sett enig om, det er virkemidlene vi må ta en ekstra runde på.

Norge og de andre nordiske landene er egentlig veldig privilegerte land, i hvert fall når det gjelder den politiske arenaen. Valgfriheten mellom de politiske partiene gjenspeiler et mangfold. I mange andre land ville ikke fire ulike partier diskutert samarbeid i det hele tatt. I mange land ville representanter fra disse partiene i stedet sittet på et internt partimøte som representanter for hver sin fraksjon i ett og samme parti. I Norge har vi delt det opp og det synes jeg er en god ting. Det gir velgerne økt valgfrihet samtidig som vi gis mulighet til å spisse våre ideologiske utgangspunkter på et annet vis.

Derfor er vårt utgangspunkt for budsjettet et ønske om å skape et helhetlig helsevesen. Det er viktig at de forskjellige institusjonene og helsenivåene samarbeider for å sikre at pasientene får den hjelp de trenger, der de trenger den, når de trenger den. Derfor satser vi helhetlig både innenfor ordinære spesialisthelsetjenester, men også innenfor rehabilitering, psykiatri og rusomsorg.

Det er uholdbart at om lag 270 000 mennesker fortsatt står i helsekø, dette henger ikke bare sammen med de økonomiske rammene, men også hvordan vi organiserer det norske helsevesen.

Fremskrittspartiet foreslår å øke spesialisthelsetjenestens budsjett for 2013 med nærmere 3 mrd. kroner, til pasientbehandling og nødvendig investeringer.

Vi legger opp til en betydelig satsing på reduserte helsekøer gjennom kjøp av tjenester hos private og ideelle tilbydere både i Norge og utlandet med 750 mill. kroner.

Dette kanaliseres gjennom helseforetakene. I tillegg foreslår vi å likestille private og offentlige tjenestetilbydere, noe som medfører at den totale kapasiteten i helsevesenet vil bli benyttet. Dette vil føre til kortere ventelister og ventetider.

For å sikre økt pasientbehandling og effektivitet foreslår også Fremskrittspartiet å øke ISF andelen fra 40 til 50 prosent, noe vi vet virker for å få ned køene. Under Bondevik II, da FrP fikk flertall for å øke ISF andelen, gikk køene ned.

Vi ønsker også å legge ned de regionale helseforetakene og erstatte dem med sterkere statlig styring i kombinasjon med mer makt til det enkelte sykehus. Dette vil føre til store effektiviseringsgevinster, til tross for at de rødgrønne ikke tror på det. Ikke minst vil de geografiske forskjellene knyttet til grad og kvalitet av behandling den enkelte pasient mottar, bli fjernet. En enstemmig programkomite i FrP ønsker en sterkere politisk styring av sykehusene fra Storting og departement og går bort fra sykehusdirektorat modellen.

Derfor mener vi at dagens styringsmodell for helsesektoren ikke er hensiktsmessig. Vi ønsker at det utarbeides et alternativ. På denne bakgrunn ønsker Fremskrittspartiet å gi større frihet og mer ansvar til de lokale helseforetakene (som i dag er langt færre enn tidligere) og det innenfor rammene av en nasjonal helsepolitikk. Vi ønsker at Stortinget skal vedta en nasjonal helseplan som fastsetter den overordnede strukturen og trekker opp klare prioriteringer for helsevesenet.

Vi må også organisere helsevesenet slik at medisinsk personell i større grad benyttes til pasientrelatert arbeid. Derfor bør målet for oss alle være å frigjøre årsverk i toppadministrasjon i helseforetakene, for så å benytte disse ressursene til flere merkantilt ansatte, som igjen kan utføre en god del av det administrative arbeidet som i dag utføres av helsepersonell.

Vi er bekymret for vedlikeholdsetterslepet i norsk helsevesen, samt tilstanden til IKT-systemene. Det er behov for et helhetlig IKT-system for hele helsesektoren der enkeltelementene snakker sammen på en enhetlig plattform. Det forutsettes at et felles IKT-system også kan kommunisere med primærhelsetjenesten.

Nå er Stortingsmelding nr. 9, en innbygger – en journal fremlagt. Det er en sen, men god start, men meldinger er en ting. Dette krever nasjonal ledelse og styring, og ressurser, rett og slett handlingskraft og ikke bare dialog. Derfor foreslår Fremskrittspartiet å slette sykehusenes gjeld med 1 mrd. kroner. Det gir rom for å foreta nye investeringer i IKT, medisinsk-teknisk utstyr og sykehusbygg.

Med en sykehussektor som er mer strømlinjeformet, mindre byråkratisk og setter pasienten i sentrum. I kombinasjon med en reell satsing på forebygging og rehabilitering så ville den norske pasient gå en lysere fremtid i møte om Fremskrittspartiets politikk ble vedtatt.

De tiltak vi foreslår har alle ett fokus, nemlig pasientfokuset. Norsk helsevesen er bra, mange får hjelp, på kritiske områder går mye i riktig retning. Mye av det skyldes alle dem som jobber i norsk helsevesen, ofte under rammevilkår som er svært vanskelig. Til tross for dette får vi dessverre ofte se og høre om dem som faller utenfor, og veldig ofte skyldes det at systemet settes foran enkeltmennesket, nemlig pasienten.

Fremskrittspartiet foreslår derfor å øke sykehusenes budsjett for 2013 med 1,5 mrd. kroner, ut over Regjeringens forslag.

Fra vår side legges det opp til en betydelig satsning på reduserte helsekøer gjennom kjøp av tjenester hos private og ideelle tilbydere både i Norge og utlandet, dette gjør vi med 750 mill. kroner. Dette kanaliseres gjennom helseforetakene og Fremskrittspartiet forutsetter at dette medfører at helseforetakene inngår avtaler om behandling med ulike aktører, og det skal ikke være forskjell på de regionale helseforetakene, og på den måten likebehandles pasienten uavhengig av bosted. Dette må også ses i sammenheng med at vi ønsker «fritt behandlingsvalg» og pasienten får på denne måten friheten tilbake.

I tillegg foreslår Fremskrittspartiet å likestille private- og offentlige tjenestetilbydere, noe som medfører at den totale kapasiteten i helsevesenet vil bli benyttet. For å sikre økt pasientbehandling og effektivitet, økes også ISF, fra 40 til 50 %. På denne måten kjennetegnes Fremskrittspartiets helsesatsing av HANDLEKRAFT i motsetning til regjeringen som lar «skuta seile videre», uten kursendring.

Per Arne Olsen ikke helt fornøyd med svarene fra helseministeren. Foto: Reynir Johannesson/Frp

Når vi foreslår dette, så skjer det noe som forundrer meg. For regjeringspartiene hevder, helt uten grunn, at vi foreslår å frata folk sosiale rettigheter. De kommer til den konklusjon fordi Fremskrittspartiet tar konsekvensen av å behandle flere pasienter, og når man behandler flere pasienter vil disse pasientene igjen kunne gå tilbake til arbeidslivet. Dermed forsvinner de ut av trygdebudsjettet, ikke fordi vi har fjernet noen rettigheter, men fordi de er friske og igjen er tilbake på jobb.

Jeg ønsker å understreke at FrP ikke har foreslått å fjerne en eneste rettighet for den enkelte, vi vil innføre nye rettigheter, retten til å bli behandlet. Vi må jo tro på at behandling betyr at folk blir friske og dermed blir det færre på trygd.

Fremskrittspartiet er bekymret for, og det burde regjeringen også være, vedlikeholdsetterslepet i norsk helsevesen, samt IKT-systemene i helsevesenet. Det at norsk helsevesen (norske kommuner) er største innkjøper og bruker av TELEFAX samt fortsatt sender journaler i TAXI, bør bekymre flere enn oss. Det er et stort behov for et helhetlig IKT-system for hele helsesektoren som snakker sammen. Det forutsettes, fra Fremskrittspartiet, at et felles IKT-system også kan, og må, kommunisere med primærhelsetjenesten.

Derfor foreslår vi å slette sykehusenes gjeld med 1 mrd. kroner og det gir rom for å foreta nye investeringer innen IKT, medisinsk-teknisk utstyr og sykehusbygg. Dette er norsk helsevesen helt avhengig av å gjøre, for å få til en nødvendig omstilling, effektivisering, men først og fremst for å bedre pasientsikkerheten og pasientfokuset.

Med Fremskrittspartiets satsing på helse i sitt alternative budsjett får pasienten friheten til å velge, vi vil få et tryggere helsevesen og ikke minst er vårt forslag preget av den handlekraft som regjeringens forslag mangler.

Eldreomsorg
Fremskrittspartiet er bekymret for utviklingen innen eldreomsorgen, der svært mange venter på nødvendig sykehjemsplass. Fremskrittspartiet mener det er stort behov både for en massiv utbygging av sykehjemsplasser og en lovfestet rett til plass ved medisinsk behov. Regjeringen har gjentatte ganger fremholdt løftet om full sykehjemsdekning. Senere har de forsøkt å definere seg bort fra dette løftet. Først ved å si det gjaldt både sykehjem og omsorgsboliger, deretter ikke netto tilvekst, men glemmer alle de som legges ned og nå sist skulle også nymalte sykehjemsrom telles med. Tenk om regjeringen hadde vært like kreative på løsninger som på bortforklaringer.

Regjeringens egne tall viser at det er en netto tilvekst på 1 146 på sykehjemsplasser fra 2005-2010. Dette står i sterk kontrast til Regjeringens uttalte målsetning om 12 000 nye sykehjemsplasser (omsorgsplasser) i perioden.

Fremskrittspartiet foreslår å endre finansieringsmodellen slik at det er det medisinske behovet som bestemmer om den enkelte skal få sykehjemsplass. Fremskrittspartiet bevilger 1,2 mrd. kroner mer til kommunene øremerket til eldreomsorgen. Det vil sikre både flere plasser og flere ansatte i eldreomsorgen. Og bevilgninger til sykehjemsatsing i kommunene bør øremerkes drift, fordi manglende penger til å drive nye sykehjem er det største hinderet for nødvendig bygging i kommunesektoren.

Fremskrittspartiet ønsker også å legge ned de regionale helseforetakene og erstatte disse med sterkere statlig styring og mer makt til det enkelte sykehus. Dette vil føre til store effektiviseringsgevinster, samtidig som de geografiske forskjellene knyttet til grad og kvalitet av behandlingen den enkelte mottar, blir fjernet.

Videre må helsevesenet organiseres slik at medisinsk personell (leger, sykepleiere, etc.) benyttes til pasientrelatert arbeid i større grad. Fremskrittspartiet mener derfor det må ansettes merkantilt ansatte til å utføre en god del av det administrative arbeidet som i dag utføres av helsepersonell. Det er også avgjørende at det blir stilt midler til disposisjon til omstilling i helseforetakene, derfor styrker Fremskrittspartiet sykehusenes budsjett.

Samhandlingsreformen
Fremskrittspartiet mener Samhandlingsreformen byr på store utfordringer for kommunene, noen kommuner håndterer reformen godt, mens andre kommuner sliter med å tilpasse seg kostnadene reformen medfører. Flere avsløringer har vist at pasienter etter innføringen av reformen i for stor grad har endt opp som svingdørspasienter mellom primær- og spesialisthelsetjenesten.

Fremskrittspartiet mener derfor det er avgjørende å bedre kommunikasjonen mellom primær- og spesialisthelsetjenesten for å sikre pasientene god behandling.

Fremskrittspartiet mener dette best kan sikres gjennom en strategisk satsing på kompetansebygging i kommunene.

Rusomsorg
Til tross for at det nettopp er lagt frem en ny rusmelding for Stortinget, følger ikke regjeringen opp med midler til rusomsorgen. Det er over 3 500 rusmisbrukere som venter på avrusing og behandling. Fremskrittspartiet vil tilby hjelp mye raskere enn regjeringen legger opp til og foreslår derfor å bevilge 300 mill. kroner til dette. Fremskrittspartiet mener dette skal benyttes både til økt behandling, gjennom bruk av ledig kapasitet i offentlig og privat regi, samt et løft for ettervernet gjennom rett til ettervern fra dag en etter avrusing.

Psykiatri
Nye tall viser at over 13 000 venter på behandling for psykiske lidelser. Fremskrittspartiet bevilger derfor 125 mill. kroner for å styrke behandlingstilbudet. Fremskrittspartiet følger også opp gjennom å endre refusjonsordningen for psykologer, noe som vil øke tilgjengeligheten til tjenesten.

La meg aller først slå fast at jeg, som liberalist, ikke snakker om grupper men om enkeltmennesker.

Som en politiker som mener vi skal respektere landets lover, selv om det er for mange påbud, forbud osv. Jeg har alltid ment at vi skal ha strengere straffer for de lovbrudd som begås, lavere skatter og mindre byråkrati. Jeg tillater meg derfor også å ha meninger om dagsaktuelle saker som debatten om romfolket er ett eksempel på og berører disse tema.

Uansett om man tilhører ”romfolket” eller er etnisk norsk, amerikaner, europeer, eller innbygger i et EØS land, mener jeg at man skal respektere lover og regler som gjelder i det landet du til en hver tid oppholder deg i. Jeg forventer at nordmenn i utlandet oppfører seg slik og jeg krever også at mennesker som kommer til vårt land forholder seg til vårt levesett og oppfører seg som folk.

Derfor liker jeg ikke når folk lager campingplasser der det ikke er lov, gjør fra seg i skogen, begår tyveri, oppfører seg truende, reiser uten dokumenter eller oppholder seg i Norge uten lovlig opphold.

Det er også grunnen til at jeg ikke liker mennesker som kaster stein på andre, kommer med rasistiske utsagn eller opptrer truende ovenfor andre mennesker.

Turist eller arbeidssøker
Den gruppen av enkeltmennesker som det nå rettes fokus på, hvem er de og hvorfor er de her ?

Det er som Per Kristian Foss noe belærende forklarte i dagsnytt 18 denne uken bare to grunner/måter å komme til Norge på som ”EØS borger”.

- Som Arbeidssøkende
- Som Turist

Dersom du kommer som arbeidssøkende forventes det at du søker om arbeidstillatelse, registrerer deg som arbeidssøkende og finner en jobb som gjør at du kan finansiere ditt livsopphold.

Dersom du er turist er tiden du kan oppholde deg i Norge begrenset oppad til 3 mnd. Jeg forventer at turister som kommer til Norge ikke er her for å holde politiet med arbeid, eller for å skape konflikter med lokalbefolkningen i deler av landet.

Jeg tror det er rimelig klart at de menneskene som har tatt midlertidig bopel på Årvoll ikke tilfredsstiller noen av disse to kriteriene. Når man lever av tigging så har man pr definisjon ikke penger til eget opphold ( selv om jeg vet at det er lov ), og det er lite som tyder på at de selv ønsker å oppfattes som turister. Etter det jeg kjenner til har bare et fåtall registrert seg som arbeidssøkende. Slik kan det virke som om tigging er hovedformålet med å komme til vårt land.

La meg understreke at det betyr ikke at jeg ikke har forståelse for den vanskelige situasjon de er i.

Enkeltmennesker
Som tidligere nevnt er det naturlig for meg som liberalist å se alle mennesker som de unike enkeltpersonene de er. I debatten rundt ”romfolket” er det flere ting som gjør det vanskelig, men ikke umulig.

Når personer tilhørende ”romfolket” har vært intervjuet på TV fremgår det ganske klart at de ser på seg selv som gruppe, tilhørende et folkeslag, og ikke enkeltindivider. Når noen av de tas for kriminalitet, utnytting av barn til tigging og annen uønsket oppførsel så forsvarer de seg selv med at det er slik ”romfolket ” lever. Altså de oppfatter seg som en gruppe og ikke enkeltindivider som er ansvarlig for egne handlinger.

Når saken diskuteres i media, og det gjøres den ustanselig, så omtales de både av fagfolk, politikere, journalister og alle andre som ”romfolket”. Altfor sjelden rettes fokuset på deres individuelle ansvar for følge våre lover.

Karolis besøk på Årvoll avslørte både han og andre av ”romfolket” er lojale til gruppetenkingen. Dessverre viste hans besøk et syn på mennesker både det han kaller sine egne og de som nå holder til på Årvoll som er forkastelig. Jeg håper han tok opp innslaget og ser det om og om igjen. Hver gang han ser innslaget bør han skamme seg. Både over sitt utfall mot norske myndigheter og ikke minst sitt eget menneskesyn

De liberale
I mange år har jeg forundret meg over at mennesker som kaller seg liberale er så grunnleggende illiberale mot mennesker som ikke deler deres syn. Tydeligst har dette kommet til syne i debatten om tro, homofili, partnerskap og lignende spørsmål. De forfekter et liberalt utgangspunkt, hvilket jeg selv deler, men har ingen toleranse ovenfor de som har et annet syn. De skal være liberale og tillate det meste uten offentlig innblanding, men de vil for eksempel ikke tillate Frelsesarmen å praktisere sitt syn om og ikke ansette homofile i sin organisasjon. På denne måten glemmer liberale mennesker sin egen ideologi.

Vi skal ikke bedrive gruppetenking sier alle, det er jeg enig i, men kommer en fra FrP med en uttalelse så tar de samme menneskene for gitt at alle våre 25 000 medlemmer mener det samme. Slik for gruppetenkning å dominere den politiske debatten. Nettdebatter som også jeg i perioder reagerer kraftig på nivået på blir harselert med, og avvikende standpunkt blir definert som rasistiske, umenneskelige eller gufs fra fortiden. Denne hersketeknikken og gruppetenking er ødeleggende for en bred folkelig politisk debatt også om vanskelige tema.

En annen hersketeknikk som både liberalere, journalister og politikere bedriver er å tillegge andre meninger de ikke har. For eksempel tolkningen av Siv Jensens uttalelse på TV og i avis. Var den ment som deportasjon ( vel ikke et ord hun brukte ), slik vi kjenner den fra historien, ofte henvist til Tyskernes deportasjoner før og under 2. Verdenskrig, eller var den ikke slik ment. Jeg kjenner Siv Jensen bedre enn alle de som har tolket uttalelsen og garanterer at Jensen ikke ønsker og dra en slik parallell.

Med litt velvilje eller i det minste litt ryddighet i debatten vil man se at uttrykket brukes i andre sammenhenger. Både Dagbladet, Aftenposten, VG og andre aviser har brukt og sluppet på trykk dette begrepet i mange andre settinger. Et enkelt ord blir tatt ut av sin kontekst for å skape et skremmebilde. For eksempel brukte både motstandere av utsendelse av flyktninger med utvisningsvedtak, dette begrepet om regjeringens politikk og SV politikere likedan. Det er til og med en egen nettorganisasjon som heter aksjonmotdeportasjon.no som kjemper mot den rødgrønne regjeringens politikk.

Det er lov å ta ting i beste og ikke verste mening.

Oppsummert:

La oss være enige om at vi skal respektere nasjonale og internasjonale lover og regler.

La oss forsvare folks rett til å ytre seg, men tar avstand fra rasisme og hatefulle ytringer.

Jeg mener likevel vi har nok kriminelle individer i dette landet. Så de som kommer hit for å bedrive kriminalitet og ikke vil forholde seg til våre lover, regler, normer og levesett kan og bør reise hjem så raskt som mulig.

Turister som ikke gjør noe galt er hjertelig velkommen til Norge, dere vil vi ha mange flere av.

Har du arbeid eller søker arbeid iht EØS reglene så trenger vi i perioder arbeidskraft i ulike sektorer, velkommen til å finne jobb skal du være. Skulle du ikke lykkes eller forsøker du å jukse, som for eksempel ved å prøve å selge et magasin, så er det ikke en skikkelig jobb, spør du meg. Snarere går du trengende rusmisbrukere som forøker å leve av noe annet enn kriminalitet i næringen og du bør reise hjem.

Dette gjelder om du kom hit som individ og hevder du er en del av ”romfolket” eller en annen befolkningsgruppe. Kjenn din plikt og ikke bare din rett.